En lørdag, et besøk til foreldrene mine, og her er mamma som drar frem fra gamle familie minner en side fra en avis og sier, les den, den er skrevet av din grandonkel.
"Il Resto del Carlino", dato september 1938, jeg leser igjen, 1938!
Den snakker om vin, den snakker om Verona, Valpolicella, den snakker - med et språk som er veldig forskjellig fra dagens "kursiv" - om historie, om bønder, historien om vin når Amarone ikke eksisterte men bare Reciotto (jeg har ikke skrevet feil, det het slik). Den snakker om et tog som gikk fra San Giorgio stasjon til Verona, den snakker nettopp om Reciotto. Kanskje er det fordi jeg ikke finner gamle aviser nesten 100 år, kanskje er det også fordi det er antitetisk til det jeg gjør (nett, da visste man tydelig ikke hva det var), kanskje fordi jeg ikke visste at min grandonkel skrev - og også bra - men jeg begynte å bli emosjonell.
Jeg håper dette kan skje med dere også, når dere leser disse linjene.
September 1938: Reise gjennom vinens land.
Det er de som går og de som kommer - sa en gammel drinker til oss, henvisende til skikker som avtar; men vinen forsvinner aldri. Bacchus er en konstant gud.
Han sa det med full overbevisning, mens han så mot lyset på glasset sitt fullt av en vakker rubinvin og smakte sakte, nyter det hele. Det var noe patriarkalsk og høytidelig ved hans figur. Ikke lav, med huden i ansiktet som virket hard og rynkete, med grove hender og et stolt par skjegg, var han det perfekte bildet av sunn godhet. Han bekjente at han var åtti-seks år gammel og at han bestemte seg for å nærme seg århundret. Men vennen som holdt ham selskap og gjorde at han beholdt den ungdommelige tradisjonen av glede, var fortsatt og uendret en trofast halvliter.
Merkelig tradisjon, den med vin. Siden Noah ikke anså det for skammelig å drikke litt mer enn nødvendig, har vinen gått gjennom århundrene som en triumfant, til den fikk sin egen gud i den røde Bacchus. Det er ikke noe galt i å la seg avlede litt.
Hvem har ikke syndet minst én gang med overdreven ømhet for den røde druenes likør? Og man kan minne om historien om den utrensete drinken, som unnskyldte seg til sin skriftefar og forklarte at vinen gjør glad, glede fører til gode tanker, gode mennesker fører til gode handlinger, og gode handlinger leder til paradis. Men, selv om man ikke ønsker å gå ned på et så metafysisk nivå, må man innrømme at for vår sunne jordnære rase er vinen et tonikum, både moralsk og fysisk av eksepsjonell effektivitet. Bonden arbeider hele uken, og halvliteren drukket i selskap på søndag virker som belønningen for den daglige slitet.
I vinen gjenkjenner arbeideren i markene ånden til jorden, som han arbeider kjærlighetsfullt og utrøttelig, og som ser ut til å gi ham prisen for svetten hans, gjennom freden og tilfredsheten følt fra et godt glass.
Rett, vinen er jordens glede. Man kan føle en lang kjærlighet og en sekulær velvilje inni det. Jorden glemmer ikke å være den gamle Mor, og gir mennesket den trøstende drikken som gir styrke, sikkerhet, glede. Det er jordens glede som møter mennesket for å hjelpe ham over de små notene her nede; det er jorden som interesserer seg for ham, som belønner ham for den store kjærligheten og lange slitet.
Men for å forstå disse tingene bedre, må man besøke disse veronesiske landene, velsignet av Gud, nå som høsten fyller åkrene og fyller de grove korgene med svarte, rubinrøde, ravfargede druer. Verona, når det gjelder vin, har sin historie. Det er fra i fjor suksessen oppnådd på den nasjonale utstillingen i Siena av de veronesiske vinene. Og, tilbake i tid hele tjue århundrer, kom ikke den berømte retiske vinen, så kjære for Tibullus og Cicero, fra de fruktbare høydene i Verona?
La oss være; den smakfulle drikker, den som ikke blir full, for det å bli full er å profanere vinen, men som nyter den med den lette og sunne beruselsen det gir sjelen, bør aldri se bort fra å ta en reise gjennom Valpolicella.
Det finnes en kjær jernbane som går fra San Giorgio stasjon i Verona og, etter to timers reise, som deler seg i Affi, frakter enten til Garda eller til Caprino, ved foten av Monte Baldo. Linjen er omtrent førti kilometer og de førti kilometerne dekkes på litt mindre enn to timer. Ingenting å bli opprørt over. Elskere av stor hastighet, ultra-dynamiske elektriske tog, av 180 km/t, bør ikke bli opprørt. I denne verden er alt relativt. Reisende som går om bord på Verona-Caprino-Garda må være forberedt, allerede før avreise, på å ikke ha hastverk. På den annen side ville det å kjøre et tog i høyere hastighet gjennom dette georgiske landskapet være en profanering. På en så beskjeden måte respekteres den idyliske roen på stedene: ingen kunne klage, og heller ikke den store skyggen av Vergil ville finne noe å si.
Okse på markene hever knapt hodet for å hilse med et brøl til den velkjente damplokomotivet, som, uten støy og uten pretensjoner, passerer sitt rike.
Som for de første tjuufem kilometerne, er det Valpolicella, så mye er det sannhet at jernbanen fortjente navnet Transvalpolicelliana. Et langt ord som, med full alvor, setter seg ved siden av visse andre kjente navn, som Transamericana eller Transiberiana, og som i parentes risikerer å ta rekord i lengden av ord, i et forsøk på å overskygge den berømte "precipitevolissimevolmente" som hr. Ludovico gjorde et vers med fra sin "Orlando".
Men naturligvis, for de som vil nyte Valpolicella, er de tretti km i jernbanen ideelle. Toget som er sammensatt av en lokomotiv av type 1890 - høy skorstein, fire hjul, fem meter langt - og av to eller tre vogner, også disse i gammeldags stil, dignifiserte som gamle matroner og med åpne plattformer, passerer disse dager gjennom en Valpolicella rystende av arbeid.
Vil vi gå ombord? En etter en følger små landsbyer: Pedemonte, Negrar, San Floriano, San Pietro Incariano, Gargagnano, Domegliara, alle navn på seire. Det er få hvite hus samlet ved foten av fjellene, med romantiske klokker og en stor vinmark rundt. Når man passerer med jernbanen, ser man de rike høydene dekket av rødaktige vinmarker, fra dem henger fine druer som gir glede i sjelen bare ved å bli sett. Høyder og høyder, vinmarker og vinmarker: og jernbanen passerer gjennom dem. Vi kunne kalle det vinlinjen; men det trengs ikke, for alle vet det og underforstår det gjerne.
Arbeidet pågår i disse siste septemberdagene på høydene i Valpolicella. Korgene fylles med druer som ser ut til å være fruktene av det hellige ekteskapet mellom jorden og solen, og langs stiene ruller vogner fulle av det som i morgen blir most, og om en uke blir vin.
Om noen dager vil disse høydene være triste. Vinstokkene vil være dekket som med et slør av melankoli, mer nakne, mer rette mot himmelen, og bladene vil bli gule. De vil se ut som om de beskylder mennesket for å ha rippet av den søte frukten for tidlig. Men i morgen kan det regne og de modne druene ville råtne. Og da er det bedre å plukke straks, så lenge man kan, denne Guds graces, denne solen fanget i druer av glede.
Det er fra disse høyder at den smakfulle og delikate vinen kommer, kjent som "Reciotto", dårlig italienske oversettelse av noen til Recchiotto. Hvem har ikke smakt det en gang? Den, robust og sprudlende, forfører selv den fryktelige løven som når det gjelder vin ble Giosuè Carducci og fikk ham til å tilbringe lange vintre hos sine veronesiske venner. Men siden vi er her, la oss fortsette med denne vergilianske jernbanen til breddene av den vidunderlige Benaco i september, til Bardolino, helliget Bacchus. Hvem kjenner ikke Bardolino-vinen? Kanskje er det den beste i hele Verona-regionen: fyldig, klar, skinnende, mindre søt, men mer smakfull enn Albana, mer fullstendig enn Chianti, mer velsmakende enn Lambrusco. Er det ikke med denne vinen som Betteloni, den søte poeten som fra Bardolino sang til innsjøen, fikk beundring av Giosuè Carducci, som i sine vurderinger ofte brukte vinfaglige kriterier. Er det ikke med denne vinen at Catullus, syk og ulykkelig, prøvde å glemme forræderiet til Lesbia i det nærliggende Sirmione?
Og så, nå som de første høstvindene får polert overflaten av innsjøen til å skjelve og tvinger de siste feriegjestene fra Benaco til å flykte, begynner høsten i de frodige vinmarkene i Bardolino.
Om femten dager vil vinen være klar og begynner å dra mot Verona, derfra vil den bli sendt til de ulike italienske og utenlandske sentrene. Det er stor etterspørsel etter Bardolino nå, og produsentene vet ikke hvordan de skal tilfredsstille alle. Det kommer bestillinger fra Venezia, fra Milano, fra Roma som ikke nøyer seg med sitt Castelli, fra Romagna, som for Bardolino svikter Albana, fra München, fra Genève, fra St. Gallen, fra steder der man er devot til øl, og noen kasser med flasker, godt forseglet og med fargerike etiketter, går også til Amerika.
Søtt september på høydene i Bardolino, når innsjøen skjelver til den milde berøringen av de første høstvindene, når man har den rare følelsen av et drømmeland, et land bygget av fantasi borte fra de daglige bekymringene, et tilfluktssted for sinnet i idyllen av laurbær og oliven, i fortryllelsen av solnedganger og luften, som bærer et uforklarlig slør av blålig damp!
Da blir høydene fylt med innhøstingens kunstnere, og i bygda passerer den søte og litt krydret lukten av moster som gjærer.
Men man må ikke tro at med Valpolicella og Bardolino er vinruten over. Man burde strekke seg til området under Peschiera, kalt Lugana, den antikke Lucanica-skogen som gir en søt og deilig hvitvin. Man burde ta en tur til Soave, fortsatt streng i murene og i Scaliger-slottet, og smake den sterke og kraftige rødvinen, og den sprudlende og litt syrlige hvitvinen, kalt "Torbolino" for den karakteristiske fargen som ikke tillater gjennomsiktighet. Men man ville risikere å komme hjem med blanke øyne, noe som ikke er tillatt.
Vittorio G. Paltrinieri
Fabio De Vecchi
Vi anbefaler å nyte
✔ Du har lagt til produktet i handlekurven din!
