“Hvis det er sant at vi er det vi spiser, vil jeg bare spise ekte ting.”
Slik sa Rémy, lille talentet på kjøkkenet og raffinert drømmer, som beskriver seg selv i filmen Ratatouille. I filmen, som blinker til Proust og den berømte madeleine fra “På jakt etter den tapte tiden”, er den største utfordringen for den inkognito kokken å servere en rett til den fryktede matkritikeren Ego.
Og kokken velger for denne harde prøven, til alles forskrekkelse, en fattigrett fra bondetradisjonen. En rett som klarer å smelte den harde kritikerens hjerte, og bringer minner fra en bekymringsløs barndom på landet, helt fra første smakebit.
Slik føles det å stå overfor en
ferdig suppe fra Agriturismo Il Poggio. I hverdagslivets hastverk, fylt til randen med mange (noen ganger for mange) forpliktelser, lengter de som jobber hele dagen og kommer hjem om kvelden, trætte, etter én ting: å spise godt. Hvis vi i tillegg legger til at det allerede er høst og vi går mot vinter, etter en regnværs- og kald dag, blir lengselen etter en varm suppe en nødvendighet.
Jeg har tilbrakt deler av livet mitt i
Toscana, et sted hvor jeg har satt pris på kulinariske variasjoner som er både delikate og sunne. Lukten av supper, med
svartkål eller belgfrukter, er et levende minne: noe som minner meg om middager på agriturismo med venner, den ærlige og morsomme måten mine senesiske middagsgjester snakker. I de hjemmelagde suppene, leter jeg fortsatt etter det: gleden. Fremkalt av en suppe som
acqua cotta maremmana, som ikke har fått tilsatt noe, verken konserveringsmidler, fargestoffer eller kunstige aromaer, og som ikke trenger noe annet enn en dråpe kald ekstra virgin olje, som jeg ikke kan motstå, og en skive sprøtt fullkornsbrød.
Valget er variert: fra de mest rustikke og hjemmelagde suppene, til de ekstremt raffinerte, som
soppsuppe eller den store klassikeren fra fransk kjøkken, eksportert hit til oss:
løksuppe!
En overflod av glede, å dele eller nyte for seg selv, i avslapning.
S&M
